Det er nå gått to uker siden det forferdelige og ubegripelige hendelsene i Oslo og på Utøya. En hendelse som jeg føler det er vanskelig å skrive noe fornuftig om. Alt føltes veldig nært, folk jeg kjenner har blitt personlig berørt, jeg var i byen rett etter det smalt, jeg skulle egentlig ut på Utøya og holde et tegneseriekurs uken etter 22.juli, og samtidig virker det så fjernt at noe som det faktisk kan skje, og har skjedd. Responsen til folk og myndigheter har vært beundringsverdig, og det var spesielt å gå ned i Oslo sentrum og se på alle blomstene.
Kjetil Lismoen skrev en artikkel i Aftenposten hvor han trakk frem film som terapi, og han nevner Joachim Triers nyeste film, Oslo, 31.august som et eksempel. En film hvor "hovedstaden og hovedpersonens livskrise smelter sammen". Kanskje kan filmen, indirekte gjennom sin tematikk og sin location, fungere som en slags terapi for noen.
0 kommentarer:
Post a Comment